Film anmeldelse, Love And Other Drugs

Love and other drugs er historien om Jamie Randal,spilt av Jake Gyllenhall. En eksentrisk storsjarmør som virker til å ha evnen til å selge alt som finnes mellom himmel og jord. Likevel klarer han ikke helt å gjøre en skikkelig karriere ut av denne evnen, siden han alltid havner i klammeri med jobben som følge av uforsiktig flørting i arbeidstiden. Eller det er i vertfall hva de 10 første minuttene av filmen skal prøve å fortelle oss.

Familien til Jamie er selvfølgelig helt annerledes enn hovedpersonen selv, begge foreldrene er høyt utdannede leger og Josh(Josh Gad) broren til Jamie, er en overvektig og ganske usjarmerende fyr som har klart å tjene en masse penger på data og aksjer, med andre ord, det stikk motsatte enn Jamie selv.

Med andre ord akkurat som meg, bortsett fra det rik data aksje greiene...

Jamie klarer etter hvert gjennom faren å skaffe seg en jobb som selger av medisiner til leger for det store farmasøytiske selskapet Pfizer, og det er gjennom denne jobben at han treffer Maggie Murdock (Anne Hathaway). Maggie er i ett tidlig stadie av parkinsons og bruker denne sykdommen som en unnskyldning til å unngå å bli følelses messig involvert med en person av det motsatte kjønn. Dette vil Jamie selvfølgelig ikke ha noe av og bruker alle triksene han har i ”the big book of charming tricks” til å få Maggie til å bli kjæresten hennes.

Filmen Love And Other Drugs sliter på samme måte som hovedkarakteren med å finne seg selv. I det ene øyeblikket er vi veldig fokusert på Jamies karriere valg og hvordan han skal klare å kombinere dette med sitt liv som notorisk flørter. I det neste øyeblikket er alt dette glemt og filmen handler om hvordan Maggie holder Jamie på avstand i forholdet deres fordi hun ikke vil utsette ham for plagene rundt sykdommen hennes og hvordan den kommer til å eskalere etter hvert som hun kommer opp i de høyere stadiene av Parkinson.

Og jeg klarer ikke å sympatisere(eller kjenne meg igjen for den saks skyld) med supersexy personer som bor i superkule leiligheter(selv om de tydelig ikke har noen som helst jobb) og tilbringer hele tiden naken i senga, der de har superkule samtaler der alle alltid har ett snappy comeback til det den andre sier. Og selv til tross for alt dette føler alle personene i filmen at de ikke er fornøyd med livet sitt. Ikke rart alle er på Prozak og Zoloft i det landet.

hey neste gang vi har sex, kan du gjøre den greia der du begynner å riste igjen.
Det funka veldig for meg

Jeg vet at filmen skal delvis handle om Anne Bancroft sin karakter som sliter med Parkinson, men igjen virker det som om filmen ikke klarer å bestemme seg. I det ene øyeblikket virker det som om sykdommen hennes har ødelagt alt som heter ett normalt liv for henne, og i det andre virker det som om hun er helt frisk og ikke har noe som helst plager i det heletatt. Noen ganger trodde jeg nesten det var splittet personlighet som feilet henne i stedet for Parkinson.

Filmen er basert på en bok kalt ”The Hard Sell” av Jamie Reidy. Boken i seg selv har ingen love story og det merkes i filmen og, for Selve opplegget med Maggie, parkinson og forholdet deres virket meislet inn i filmen bare slik at den vil kunne ha en kjærlighets historie.

Filmen er regissert av Edward Zwick, som er kjent for noen bra og mange middelmådige filmer, slik som Blood Diamond, The Last Samurai, The Siege og Courage Under Fire (og jeg skal ikke si hvilke av disse jeg syns er bra og hvilke jeg syns er middelmådige, men det klarer vel dere å gjette dere til selv).

Ja Blood Diamond var den bra filmen

For å si det slik, tror jeg at, i de rette hendene og med ett bedre manus kunne denne filmen fort ha blitt en slags David Fincher type svart komedie om grådigheten og nådeløsheten rundt de mektige legemiddel firmaene. Som velger å trampe over alle og enhver for å tjene penger. Men den blir dessverre heller en slags mellom ting av en ”do the right thing” drama og en typisk kjærlighets sviske.